Det er torsdag, meg og Oda kommer fra den daglige morgenbonnen paa AMU. Vi gaar oppover de sandrode gatene som har blitt enda mer humpete etter gaarsdagens regnskyll. Barn i skoleuniformer gaar i klynger, holder hender og baerer stolt noen slitte notisboker under hver sin arm.

The boys make camu camu.

Eg e best på hverdagsliv eg. Eg vil helst at alt ska ver vanlig og at det å gå på CRO for eksempel bare ska ver noge heilt dagligdags, men d blir sje sånn nå. Det e så mye som begynne å ta slutt. Små ting minne meg heila tiå på at eg ska jem. Der ligge bare 1 malariatablett igjen i hylla. Der e kun ein helg igjen. Det e bare ei uka igjen i Mbale. Eg har bare ein busstur igjen til Kampala. Men det og va liksom for. Eg og Lisbeth har prata litt om ting som vi.

HERE WE GO! Tuesday, February 10, 2009. The long road walk home! Saturday, February 7, 2009. take a walk one of these days. Friday, January 30, 2009.

Mange tanker og refleksjoner går igjennom hodet mitt. Det har nå gått 4 dager siden vi forlot Dar es Salaam og vennene våres der nede. Overgangen fra en verden til en annen er vanskelig. For det er faktisk snakk om to verdner. Tanzania - en verden ruinert av kolonimakter, korrupsjon, sykdommer og analfabetisme. Men som sagt må man nok oppleve disse tragediene med egne øyne før man kan forstå virkeligheten blant de .

Not everything that can be counted counts, and not everything that counts can be counted. Noreg, debriefing på hald. Quite, but overwhelming inside. Sun is shining, weather is blue. Bob Marley is there too. Little Kevin is playing in the yard. Mangoes avocadoes, we eat up to dark. My watch is broken, my worries aside. It tasted like heaven, just for a while. Og Emachulate on her left.