Då var det ei stund sidan sist innlegg igjen. Nå har eg kome trygt heim til Noreg igjen, men utanom det. Me reiste tilbake til Sab Nam, men krisa ville ikkje gje seg, så ei tid så hadde eg bare ein arbeidsdag i veka. Onsdag 8 april reiste me til Ilofav, kvar me overnatta, før turen gjekk heim til Noreg .

Henning er en gutt med rødt hår fra en gård i skauen i Kragerø. Der har han lært å kjøre både traktor og trehjulsykkel. I år reiser han til Brasil for å lære om mennesker der, og å prøve å hjelpe de med det han kan, så godt han kan. ARACATUBA, den lille byen med de 200 000 - innbyggerne. Her er årstidene motsatt, vinteren varm, og i sentrum ligger det en butikk med nesten bare julenisser i. Klokka går også 5 timer for seint her nede.

I meir enn i ordi at me halda den arven i stad, at når fedrane sjå att på jordi, dei kan kjenna sitt folk og sitt land. I dag har eg lært at valmue på tysk heiter Mohn, og at Ole, Dole og Doffen heiter Tick, Trick og Track! Og eg har høyrt froskar synge så høgt i kor at det nesten ikkje gjekk ann å snakke saman.

Det viste seg da vi kom at det vi paa direkten var invitert til, var familiemiddag for mannen hennes, som hadde bursdag den kvelden! Mandag 16. Saa langt ser det iallefall ut til at Madagaskar er e.

Etter mange, tårefylte hadetklemmer og ein stadig voksande klump i magen stod eg skjærtorsdag på Kathmandu International Airport, klar for kva enn som skulle komme. 5 timar seinare, langfredag, var eg heime. Laurdag var det skitur med bål, pølser, kakao, kvikk lunsj, appelsin og lange bakker å renne i, altså typisk påske. Kan kanskje la være å nevne at regnet starta då vi hadde pakka sekken, og at det hølja ned då vi kom inn att i bilen. No er Hald det som er mest aktuelt, har h.

Domingo, 3 de maio de 2009. I ended up in Norway. Nine months ago I opened the door of my wardrobe. When I realize, I was in a new land, in aplace sorrounded by different languages, cultures, faces. Unknown faces that suddenly became familiar, part of my life here, friends. Time went by and these friends were suddenly gone too, to different parts of the world. Some of them took the same wardrobe door I came from, ending up in my world, I heard later. When I was finally getting used to the life in this co.

Junior Alex - en liten solskinnshistorie. Selv om penger er en helt elementær del av det å drive bistandsarbeid, synes jeg det er oppløftende å se med mine egne øyne, at penger er faktisk ikke alt. Han viste oss skolen sin, og jeg måtte love å komme. Tilbake mange ganger før jeg drar tilbake til Norge igjen. Dette er bare et av mange eksempler jeg har sett de siste månedene, på at det hjelper å bruke tid og vise tillit. Barna er rene og .